Februar-kaldt, men med litt mer lys -brakte liv tilbake til fjøset mitt. 

Den står her under det høyeste fjellet på Lofoten, mellom Austnesfjorden og Sløverfjorden. Bak fjellet ligger Trollfjorden, skjult og mystisk. En gang dro vikingene båtene sine over land her mellom Austnesfjorden og Sløverfjorden – en bragd av styrke og besluttsomhet. I dag bæres ingen skip over land lenger, men små kunstverk blir skapt – med mye hjerte og en dose nordisk ånd.

Prøverommet mitt fikk en liten oppgradering, litt mer lys for de fortsatt lange vinterdagene. Kasimir, katten min og selvutnevnt konsernsjef, fulgte naturligvis nøye med på prosessen. Med et kritisk blikk sørget han for at alt gikk som det skulle – eller i det minste etter hans egne standarder.

Det var en rolig, men fin måned. Mer tid til å leke med nye ideer, få verkstedet på stell og ønske kjære kunder velkommen, både fra nært og fjernt. Dagene blir sakte lengre, selv om våren fortsatt er langt unna her oppe. Men det gjør ingenting – vinteren hører like mye til Lofoten som fjordene, fjellene og historiene de forteller.

Hva bringer mars? Hvem vet. Men en ting er sikkert: Kasimir finner det ut først.